Den brutale sannheten om palmeolje

Etter at Mondelēz International med varemerket Freia dummet seg ut i sosiale medier hvor fokuset i stor grad ble på deres bruk av palmeolje så bestemte bloggeren Gunnar Tjomlid seg for å redde selskapets ære. På bloggen til lekmannen Tjomlid hvor tidligere bloggposter har tatt opp temaer som glyfosat, GMO, aspartam, og pensjon, så tar han nå opp palmeolje. Konklusjonen hans er at rike velfødde nordmenn må ta globalt ansvar for å øke levestandardenen til fattige bønder ved å bruke mer palmeolje.

Jeg er også en lekmann på dette området og har som Tjomlid vært flittig bruker av Google for å finne argumenter til denne artikkelen. Men jeg har også bodd i Malaysia i flere år og kjenner godt til de lokale forhold der. Jeg har tatt buss fra Kuala Lumpur til Singapore i fem timer hvorav cirka fire timer går til å stirre på palmeoljeplantasjer. Jeg har kjørt ut til både øst- og vestkysten av Malaysia med stopp langs palmeoljeplantasjer. Det eneste jeg hørte blant palmene var lyden av mitt toalettbesøk opp mot en palme. I sterk kontrast til de mange lyder jeg hørte da jeg gikk med machete i seks timer for å overnatte et stykke inn i jungelen. For det er dette som er realiteten av palmeoljeproduksjon uavhengig om det var regnskog der før eller ikke. Det er palmer så langt øyet kan se. Bakken er naken og mørk fra skyggene til palmene, og det er så og si ikke noe dyreliv der bortsett fra en eller annen forvokst pytonslange som kan ha forvillet seg inn på plantasjen. Hadde man godkjent noe slikt i Norge? At man istedenfor granskog og elg i Hedmark hadde kjørt forbi tusenvis av palmer uten dyreliv? Det er enkelt å sitte foran en datamaskin i Norge og se på tall for hvor effektivt palmeolje kan produseres uten å kjenne til hvordan en palmeoljeplantasje ser ut. Uten å kjenne til hva som var der før. Å kunne dra i butikken å kjøpe skrei mens en tvangsflyttet bonde uten utdanning i Indonesia må sitte timesvis for å få napp i den nå møkkete elven som er nesten tom for fisk etter at store nærområder har blitt konvertert til palmeoljeplantasjer.

Ofte er palmeoljeplantasjer på områder som har vært jungel og det er områder som har vært eid av lokalbefolkningen med nærområder som var viktige ressurser i hverdagen. Områderer hvor innfødte stammer som Orang Asli i Malaysia og andre fattige landsbyer har blitt tvangsflyttet og frattatt land er vanlig flere steder. Selv når man vinner i rettsystemet får man ikke rettferdighet. I Indonesia er det minst 1500 områdekonflikter og flere bønder har blitt drept i områder hvor palmeoljeplantasjer har blitt bygd ut (uavhengig om det er i regnskogsområder eller ikke). I mange tilfeller viser det seg at landsbyer og lokale bønder ikke ønsker palmeoljeplantasjer og de prøver aktivt å motarbeide dette (som oftes uten å lykkes). Tall for dette er derimot vanskelig å få frem. Dokumentaren “An Act of Killing” viser kanskje litt av de utfordringer som finnes i lokalsamfunn i Indonesia knappe 17 år etter Suharto. De har riktignok nylig fått en ny president som lover moderne endringer men det er for tidlig til å si om det blir en realitet.

Malaysia og Indonesia produserer mesteparten av all palmeolje i verden. Faktisk hele 85 % av all palmeolje blir produsert i disse to landene som har ekstrem høy korrupsjon. NY Times hadde nylig en sak på førstesiden om hvordan statlige inntekter blir hvitevasket til statslederne. Malaysia har ikke et fungerende demokrati noe man forstår når man ser at samme parti har hatt makten i 57 år og det faktum at den sterkeste statsministerkandidaten sitter i fengsel. Myndighetene kontrollerer i praksis all media med sensur og straffemetoder (Statens Petroleumsfond Utland, SPU, har derimot kun aksjekontroll i avisen The Star). Uavhengige Sarawak Report som har avdekket flere ulovligheter både i Sarawak og resten av Malaysia har en sjef som er nektet innreise i Malaysia selv om hun er født i Sarawak. Disse statene har også store interesser i palmeoljeindustrien. Både direkte og ikke minst indirekte. Tjomlid liker tall men tall om korrupsjon og eierskap finnes det lite av i drakoniske stater uten pressefrihet. Den Malaysiske stat kontrollerer en stor del av ett av verstingselskapene: Sime Darby. Noe de forøvrig eier sammen med deg og meg via SPU. I Sarawak er ikke eierskapet like oversiktlig. Der satt Abdul Taib Mahmud med makten i 33 år. Han er ikke leder i dag men har allikevel kontroll som guvernør (symbolsk overhode) og med svogeren som Chief Minister. Sarawak Report har avdekket at han har karret til seg over 100 milliarder kroner og at han ulovlig har skaffet seg eierskap til enorme landområder i Sarawak. Samtidig som lokalbefolkningen i flere landsbyer er uten strøm. Faktisk opp til 75% er uten strøm i noen fattige deler av nabostaten Sabah og en tredjedel av Orang Asli landsbyer er uten strøm selv på Peninsular Malaysia.

Tjomlid mener vi hjelper småbønder å øke levestandarden sin når vi i Norge bruker palmeolje. Tall fra 2010 viser at kun 14% av plantasjene i Malaysia er “private estates” mens resten eies av store industrielle og statlige selskaper. Men hvor mange av disse 14% som faktisk er småbønder er uvist. Dette er også tall fra 2010 og man kan dermed anta at de store industrielle selskapene har blitt enda større i takt med at palmeoljeindustrien har vokst enormt. Og som den skjulte formuen til Taib og hans familie har vist: eierskap er komplisert. Det er ikke signaturen på dokumentet som er avgjørende. Det er heller ikke uvanlig at lokale bønder får utbetalt små beløp ved overtagelse av land. Vanskelig å si nei til når man ikke har så mye, men selvfølgelig småpenger i forhold til verdien for selskapene. Sier man nei blir man ofte tvangsflyttet eller man man får andre problemer. At det er få småbønder er også innlysende når man kjører langs disse plantasjene. Man ser kun skilt fra Sime Darby og noen få andre store selskaper. Det er derimot flere fattige bønder som har endt opp som arbeidere på palmeoljeplantasjer og rapporten ‘Plantations and Poverty’ konkluderer følgende om det:

“The book reaffirms that oil palm does not solve the problem of poverty and unemployment in Indonesia. Instead it leads to increased landlessness for poorer villagers and greater inequality between rich and poor; it brings low-paid, insecure jobs with inadequate health and safety provision; it means more pressure on land and on the village’s remnant forests, as local people turn to logging to try to make a living.”

Det er også utstrakt bruk av fremmedarbeidere. Disse utnyttes grovt i Malaysia. Det er allment kjent og blant annet CNN har kjørt lange kampanjer med dokumentarserien Freedom Project om dette problemet. Men Tjomlid velger allikevel å fremheve en rapport fra en liten lokal NGO som har utelukkende positive ting å si om bruk av fremmedarbeidere på palmeoljeplantasjer. Det sier seg selv at en slik rapport ikke en gang er verdt én liter med palmeolje. Sannheten er at US State Department har nedgradert Malaysia til laveste nivå 3 for ‘human trafficking’. Ifølge Global Slavery Index er det 142600 personer som er fanget i moderne slaveri i Malaysia. I Indonesia beskriver deres rapport følgende om palmeoljeplantasjer:

“Palm oil is harvested by children and adults who are trapped on plantations, and forced to live in squalor, work excessive hours, are subject to physical abuse, work for little or no pay, and have restricted movements”

Fremmedarbeidere er vanlig i mange bransjer i Malaysia. Som regel blir man lovet en god jobb men blir fratatt pass og transportert til et annet sted enn det man ble forespeilet når man ankommer landet som her i denne artikkelen fra november:

“[…] forced to labour in an oil palm waste factory […] smuggled to Borneo Malaysia where he was forced to work for up to 20 hours a day alongside hundreds of other migrant workers under close watch by heavy-handed factory guards.”

Bloomberg har også gjort lignende funn i Indonesia.

Tjomlid påpeker også at Mondelēz nå har gått over til RSPO-sertifisert og sporbar palmeolje. Og det er en forbedring. Men er det bra nok? RSPO er en organisasjon som består av 38 NGOs og over 2000 selskaper som produserer og bruker palmeolje. RSPO-oljen kan komme fra regnskogsområder så lenge de ble avskoget før 2005. Det kan også være land som har vært brukt til jordbruk eller myrer hvor det er samlet stor del CO2 hvor omgjøring til palmeoljeplantasjer fører til store CO2-utslipp. Selv om en orangutang ikke dør så betyr ikke det at palmeoljen er etisk eller bærekraftig. Disse områdene blir også ofte rensket ved å brenne eksisterende planter og trær. Dette skaper store miljøproblemer og smogen kommer også med vinden over til Singapore hvor det er et årlig fenomen at sikten i byen blir som en vanlig Kollensøndag. Og det er RSPO-medlemmer blant de ansvarlige også her, inkludert nevnte SPU-eide Sime Darby. Et av kravene satt av RSPO er at “high-value conservation forest” ikke skal avskoges, men hva som inngår i den definisjonen settes ofte av landene selv. Det bestemmes altså av udemokratiske land som er gjennomkorrupte. Igjen betyr dette at man ikke kan finne data som reflekterer virkeligheten. RSPO er dermed ikke en bærekraftig eller etisk løsning. WWF er riktignok med i RSPO men det er en organisasjon med stor kontrovers som følge av blant annet disse nevnte aspektene. Noe rapporten fra International Labor Rights Forum viser:

“[…] we analyzed on-the-ground realities at three RSPO certified palm oil plantations in Indonesia. […] We found serious human rights abuses at each of the three plantations. They include labor trafficking, child labor, unprotected work with hazardous chemicals, and long-term abuse of temporary contracts. All of these violations are breaches not only of basic international labor norms, but also of the RSPO standard itself. Regardless of the industry’s intentions—whether well-meaning or deceptive– it is clear that the existing system is failing to protect workers.”

Få av medlemmene følger dermed opp kravene i RSPO; flere får strykkarakter av WWF og en stor andel ville ikke en gang dele data om produksjonen sin.

Men selv om RSPO allikevel er et fremskritt fra å brenne levende orangutanger og eldgammel jungel så skjer disse problemene fortsatt. Det er kun her i Europa hvor RSPO er av betydning ved import. Kina bryr seg ikke. Vietnam bryr seg ikke. India bryr seg ikke. Dette er store importører av palmeolje. Når Mondelēz kun bruker RSPO-sertifisert palmeolje så går dermed andre områder hvor det er regnskog til enda mindre bærekraftig palmeoljeproduksjon. Det er dét som er resultatet når man bidrar til økt etterspørsel etter palmeolje. Det er bedrifter som Mondelēz med sin bruk av palmeolje som har ført til at 90% av all primærskogen i Sarawak har blitt hugget ned. I motsetning til lokale offisielle tall så viser satelittkart fra Google og NASA at Malaysia har den høyeste avskogningshastigheten i verden. Det er dette anbefalinger fra Tjomlid og Mondelēz bidrar til. Da nytter det ikke å sammenligne motstandere av forbruk av palmeolje med vaksinemotstandere.

Men hva er alternativet? Siden RSPO har vist seg å ikke generere bærekraftig og etisk palmeolje så er det beste alternativet å kutte ned på forbruket. Men det er ikke gjort i en fei og det kan også være vanskelig i noen tilfeller. Så det som er interessant med det Tjomlid prøver å få frem, er spørsmålet om hva er det som er best av de ulike alternativene for matoljeforbruk. Dessverre cherrypicker han data også her og konkluderer med at siden palmeoljeplantasjer gir mest matolje per kvadratmeter så bør vi fortsette med palmeolje. Her utfordrer jeg Tjomlid til å se på både helhetlig produksjon av ulike oljer, transport til Norge og andre konsekvenser av produksjon både for dyreliv og lokalsamfunn. Det bør gjøres uten romantisering av småbønder og lokalsamfunn, for her er det snakk om store selskaper med enorm profitt i korrupte land som i dag utnytter fattige bønder. Og med mye mer innsikt i lokale forhold som arbeidsmiljø, rettsforhold og demokrati. Det bør også gjøres med en mer etisk og bærekraftig tilnærming enn tidligere: Tjomlid viser selv til at 66-75% av dyrelivet forsvinner i de enorme områdene som blir konvertert til palmeoljeplantasjer. Men han mener på tross av dette at rike nordmenn som deg og meg må ta globalt ansvar ved å bruke palmeolje. Det er ikke bare uetisk, det er rett og slett frekt og respektløst mot de som tidligere bodde i disse områdene som nå har mistet muligheten til å nyte #detnære.